Giselle

Hjemme hadde det skjedd sørgelige ting i Operaballetten. Joan Harris hadde ganske enkelt tatt sin hatt og gått. Den damen lot seg ikke plukke på nesen av vanskelige dansere, og til slutt hadde hun begeret fullt av urimeligheter. Nå ville hun heller vie seg til den viktige oppgaven å bygge opp Den Norske Operas Ballettskole. Et konstruktivt arbeid hvor hennes robuste energi og solide kunnskaper virkelig kunne komme norsk ballett til gode. For dette arbeidet ble hun hedret med Ridderkorset av den Kongelige Norske Fortjenesteorden, og hvis navnet fortjenesteorden skulle passe for noen så måtte det være henne, som utførte et selvutslettende arbeid for skolen i hele 20 år.

Ingen har bare seg selv å takke for sin fremgang. Det står alltid noen bak. Joan Harris var en av dem som alltid sto bak meg når det gjaldt, og jeg har utrolig mye å takke henne for, både i min karriere som danser og i min rolle som ballettsjef.

Jeg tror ikke det er alle som fullt ut skjønner at det er mennesker som satser på en, som tar avgjørelser, og som bestemmer at det er nettopp deg de vil satse på. Hvis resultatet blir dårlig er det ikke bare deg det går ut over; det går samtidig ut over deres kunstneriske omdømme. Og de risikerer det hver eneste gang de satser.

Som ballettsjef erfarte jeg at enkelte syntes å tro at de ble meldt inn i et slags automatsystem straks de fikk sin første store rolle, og at de uten særlige anstrengelser ville få en ny neste gang det ble deres tur i solistkøen.

Da Joan gikk av som ballettsjef, hadde hun fastlagt repertoaret for neste sesong. Henny Mürer fikk ansvaret for gjennomføring og ledelse, med Brian McDonald som kunstnerisk konsulent med sete i Stockholm; en vanskelig fordeling av ansvar og myndighet.

Den høsten sto altså Giselle på programmet. Min store utfordring. Palle Damm skulle være hertug Albrecht - min forkledde beiler. Alle som gikk i Operaen på sekstitallet husker Palle. En høy, staselig og maskulin danske med en masse sjarm og karisma. Han var ganske ung da han kom til oss, og ikke så lite sjenert. Jeg tror de flest pikene i balletten var litt forelsket i ham. Det var Bjørg Pahle som fikk ham, en talentfull danser som ble tatt inn i kompaniet bare 15 år gammel.

Mange mener at Giselle er for balletten det Hamlet er for teateret. Premieren fant sted i Paris i 1841. Å få danse tittelrollen i Giselle har lenge vært en av de største oppgaver en klassisk ballerina kan få. Musikken ble komponert av Adolphe Adam og koreograf var Jean Coralli - den tids ledende. Librettoen av Teophile Gautier baserer seg på den tyske dikteren Heinrich Heines fortellinger, og handlingen kan i dag virke banal nok - i korte trekk: Den unge, yndige og hjertesyke bondepiken Giselle blir forført av prins Albrecht som gir seg ut for å være bondegutt og som gjemmer sitt sverd og sin kappe. Han erklærer henne sin udødelige kjærlighet. Giselles lykke er dyp og inderlig. Albrecht blir imidlertid avslørt, blant annet av sin egentlige forlovede Bathilde, da hun kommer forbi med jaktfølget sitt. Giselle forstår at hun er forrådt. I fortvilelse og sorg formørkes hennes unge sinn og går over i vanvidd. Hennes svake hjerte brister, og Giselle dør. Annen akt er en av de såkalt hvite akter og finner sted ved Giselles grav, blant alle andre forrådte ungpikesjeler. Å komme hit om natten betyr døden for alle dødelige. Når så den angrende prins Albrecht kommer for å legge blomster på Giselles grav, overfalles han av de hvitkledte pikesjeler - whiliene - som stiger frem ved midnatt. Men Giselles sterke og inderlige kjærlighet redder Albrecht til slutt, før hun - når morgenen gryr - må tilbake til sin grav.

Når denne relativt enkle historien har fått en slik enorm betydning for ballettens utvikling, skyldes det at i Giselle blir karakterene i rollene klarere og viktigere enn i noen annen tidligere ballett. Derfor må danserne investere langt mer følelser, alvor og inderlighet i dansen. De går fra å være «bare» dansere til også å bli skuespillere, og Giselle innevarslet en helt ny dimensjon i balletthistorien.

For så vidt kunne Giselle ha utmerket seg for andre karakteristika også. Selve ballettmusikken pekte også tydelig på hvilke fantastiske komposisjoner fremtiden ville bringe innen ballettmusikken. Men det var likevel hvordan vekten ble lagt på selve skuespillerrollen som satte denne balletten i en særstilling.

Det var tydelig at alle var spent på hva jeg hadde lært i Russland, og det bidro ikke akkurat til å dempe nervene. Hver gang man står overfor en ny rolle, bruker man enhver anledning til å pensle ut detaljer og tenke gjennom de uttrykksmuligheter koreografien og karakteren gir, enten anledningen byr seg natt eller dag. Hodet mitt arbeidet med Giselle hele tiden, uavhengig av om bena var med eller ikke. Når jeg rørte i grytene, på trikken, i sengen. Men nå måtte jeg også ta igjen det forsømte i forholdet til Jannicke. Jeg hadde jo tross alt vært borte i over to måneder. Men det var ikke helt lett å sortere tankene mellom to forskjellige oppgaver.

Det viktigste for meg var å skape et levende menneske av Giselle i første akt; et menneske man følte med og fikk et forhold til. Bare da får balletten, ( som er bygget over et gammelt - og mange vil si sentimentalt – sagn,) noen mening. Hvis forelskelsen oppleves så sterk og klar at den overskygger alt hun i sitt unge liv har drømt om at hun skulle få lov å oppleve, bare da kan man tro på at hun blir gal når hun blir sveket.

Min egen følelsesmessige tilstand rundt denne tiden gjorde det ikke vanskelig å identifisere seg med rollen. Tvert om, jeg kjente at Giselle lå under huden i en slik grad at det også hjalp meg å mestre de dansetekniske vanskelighetene i denne store og helt sentrale rollen i det romantisk/dramatiske ballettrepertoar.

På en forestillingsdag - og spesielt på en premieredag - er det et langt ritual man må gjennom før man står klar i kulissene, både på det fysiske og det psykiske plan. Hvis man slurver, blir man avslørt. Scenens lyskastere kjenner ingen nåde. Forberedelsene er verken uttrykk for overtro eller primadonnanykker, men en ren praktisk nødvendighet etter formiddagens klasse og prøver.

Og hele tiden tenke rolle. Gode råd herfra og derfra, spark i baken. Høres det selvopptatt ut? Det er det faktisk ikke. Ikke det grann; det er et helt nødvendig ritual som bare betyr at man tar arbeidet sitt alvorlig.

Så sto jeg da endelig der i kulissene, som så mange ganger før og så mange ganger siden, med alle sanser spent. Likevel var det annerledes denne gang. Giselle var kommet så nær meg. Og nå skulle jeg få bruke alt jeg hadde lært, både i Russland og i livets skole. Ouverturen var over, der var musikken min, nå fikk det briste eller bære - -, nå var jeg Giselle.

Det bar! Suksessen var enorm. Jeg ville ikke tro det, men publikums opplevelse står ikke alltid i forhold til ens egen opplevelse av suksess eller fiasko. Heldigvis. For som regel hadde jeg følelsen av fiasko.

Bare to ganger har jeg vært tvers igjennom fornøyd med min prestasjon. Visst med meg selv at dette kunne ingen i hele verden gjøre bedre enn meg. Følt at jeg hadde 110 prosent kontroll med alt; dansen, teknikken, rolletolkningen, partneren, publikum. Følt at ingenting var for vanskelig til at jeg kunne mestre det, at overskuddet fosset gjennom kroppen og at alt ble riktig. En fantastisk opplevelse.

Etter avslutningsscenen i Giselle på premieren var jeg svært usikker og slett ikke helt fornøyd. Men skulle jeg dømme etter applausen og de tårefylte øynene ved garderobedøren, ja, da måtte det ha gått bra.

De fete overskriftene i avisene bekreftet at jeg kunne være veldig fornøyd. Min reise hadde gitt resultater.